Rebeckas operasjon

Tirsdag 4 januar:

Vi reiste inn på sykehuset for å kontrollere at alt var klart til å operere på onsdag. Vi hadde time kl 08.30. Etter vi var skrevet inn ble vi sittende på lekerommet litt, før vi ble hentet av en sykepleierstudenter som skulle ta diverse mål av Rebecka. Hun veide 13,2 kg og var 90,5 cm lang. Blodtrykk og blodprosent var perfekt. Etter målingene var det tilbake på lekerommet igjen for å vente på å få komme inn til legen. Regnet med dette kom til å ta laang tid, men vi fikk så vidt satt oss ned før vi ble hentet. Digg! Alt så klart ut til operasjon, mandlene var det bare å få fjernet og Rebecka hadde masse væske i begge ørene, så det ble bestemt at det skulle legges inn dren på begge sider med en gang i og med hun allerede skulle ha narkose. Kl 09.30 var vi faktisk ferdig med alle forberedelser og kunne dra hjem på perm. Vi fikk beskjed om å møte opp kl 07.15 dagen etter, så Amanda fikk heldigvis sove hos Osse og Mojje.

Onsdag 5 januar:

Rebecka syntes det var veldig tidlig å stå opp idag, men vi fikk henne opp og fikk satt på Emla plaster på begge hender så det ikke skulle gjøre vondt når veneflonen ble satt inn. Vi kom oss avgårde og sto klare på avdelingen litt over kl 07. Rebecka var første mann ut, og vi ble ført inn på et rom hvor hun fikk på seg sykehusskjorte og fikk smertestillende og “likeglad medisin”.

Og denne medisinen funket ganske fort :P Hun så speilbilde av benet sitt i vinduet og holdt på å le seg halvt ihjel og hun lagde masse grimaser og pratet bare masse tull.

Så var det tid for operasjon, og hun ble trillet opp i 3 etg. Hun gråt og gråt, ville ikke dra, men hun roet seg når hun fikk holde i et lekelokomotiv. Øyvind ble med henne inn til narkosen virket og etter det satt vi rett utenfor og ventet. Etter litt over en time kom kirurgen ut og pratet med oss. Operasjonen hadde gått veldig bra. Men hun hadde fjernet de største mandlene hun hadde sett på et så lite barn, og den falske mandelen var også veldig stor. Drena hadde også hatt virkning med en gang, og de hadde fått ut masse væske.

Etterhvert fikk vi komme inn på oppvåkningen og jeg fikk Rebecka over på fanget. Og der ble hun i over to timer. Sov som en stein. Han som ble operert etter Rebecka (var like gammel) sov ikke for å si det sånn. Han hylte som en gris hele tiden, og var helt vill. Etter godt og vel to timer fant de ut at Rebecka kunne trilles ned igjen, og på veien ned spiste hun en is.Vel nede på rommet kviknet hun skikkelig til, og var sulten. Spiste en pølse i brød, nesten tre brødskiver og enda en is. Hun lekte også litt, men etter en stund ble hun sliten og la seg litt i senga. Hun sov en lang dupp, og da dro Øyvind hjem. Han skulle hente Amanda i barnehagen, og få i seg litt middag sammen med henne.

Etter duppen ville Rebecka sitte i vogna og kose seg foran tv. Det gjorde hun lenge, og var så fornøyd. Litt utpå ettermiddagen kom Øyvind og Amanda på besøk, vi møtte de ute ved hovedinngangen og Amanda strålte som en sol. De hadde vært på Extra leker og kjøpt en dukke til Rebecka. Den ble hun glad for. Etter vi hadde vært på rommet en stund, gikk jeg og Amanda oss en tur i kiosken så jeg kunne kjøpe meg litt drikke osv til å ha når jeg overnattet på sykehuset. Amanda fant en helt herlig bamse som hun ville at Rebecka skulle få, og den ble Rebecka helt forelska i. Ville ikke ha den gamle bamsen sin mer.

Etter besøket var Rebecka veldig sliten og lå bare i senga si. Der hørte vi på det forferdelige levenet til gutten vi delte rom med. Han gråt og hylte hele tiden. Og mora gjorde det ikke noe bedre. Ungen ville jo slappe av stakkar, mens hun bare maste og snakka til han hele tiden. I tillegg virka det som han var irritert over at mora holdt på med lillebroren hele tiden. Kan jo skjønne at en liten nyoperert gutt ønsker å ha mamman sin for seg selv og ikke masse bråk rundt seg. Han hadde mor, far, storebror, lillebror og bestemor der store deler av dagen. Må jo ha vært forferdelig slitsomt for han.

På kvelden reiste mamman hjem og vi håpet at han ville roe seg litt når det ble litt roligere rundt han, men neida. Han ble bare enda verre og skulle ikke være der med pappan sin. Så etter en halvtime måtte faren ringe og be om å få bytte med mamman. Når mamman kom og faren dro roet han seg med en gang og sov til dagen etter. Var jo veldig tydelig at han trengte tid alene sammen med mamman sin.

Utpå kvelden fikk Rebecka feber :( Og jeg ble kjempebekymret for at hun skulle bli dårlig. Det ble pratet om at det kunne være en vanlig reaksjon etter narkosen, men de fulgte godt med på henne, for de kunne ikke se bort fra at det kunne være infeksjon eller kjemisk lungebetennelse. Huff, jeg var skikkelig bekymret. På natten var heldigvis feberen gått ned fra 38,6 til 38. Og på morgenen var den borte. Etter legevisitten fikk vi reise hjem og det var veldig deilig. Sov jo greit på sykehuset, men ingenting er som å være hjemme gitt :)

Rebecka syntes det var deilig å ligge på sofaen med dyne og pute og lå der og koste seg mye av dagen. Hun lekte også litt med Amanda. Men orket ikke så mye. Det begynte også å gjøre vondt i halsen, så hun klarte ikke å spise stort heller. Isen fikk hun bare ned en bit av stakkar. Men drikke var greit.

Når det var leggetid la vi Rebecka på madrass på rommet vårt. Hun får medisiner kl 02 på natta og da er det så greit å ha henne i nærheten slik at vi kan sove igjen med en gang etterpå. Men i 05 tiden begynte Rebecka å kaste opp :( Og det fortsatte hele formiddagen, alt hun drakk kom opp igjen og vi valgte å ringe sykehuset for å høre hva de sa om dette.

Først snakket legen om at vi kunne se det litt ann og velge selv om vi ville komme inn, men så oppdaget hun plutselig at Rebecka bare veier 13 kg og saken ble en annen. Her var det bare å komme inn med en gang. For hun måtte få intravenøst og kvalmestillende. Så Øyvind fikk beskjed om å komme hjem fra jobb mens jeg fikk stelt jentene og tatt meg en kjapp dusj.

På sykehuset ble det masse venting. Heldigvis hadde vi med vogn til Rebecka, så hun fikk slappet av. Legen undersøkte henne og så at hun hadde behov for behandling. Vi regnet vel egentlig bare med hun skulle få en pose med væske, men vi ble lagt inn gitt.

Så det bar ned på barneavdelingen hvor vi ble lagt på isolat siden de ikke visste grunnen til at hun kastet opp. De satte på henne 6 emla plaster så hun skulle være klar til å sette ny veneflon og til å ta blodprøver. Og det første som skjer når dette er gjort er at hun kaster opp over hele senga og alt må skiftes :(

Etter en stund dro Øyvind og Amanda hjem for å spise og pakke litt for oss, mens vi dro opp på anestesiavdelingen hvor Rebecka fikk satt inn veneflon. Hun lagde verken en lyd eller bevelgelse når den ble satt inn. Hun var så utrolig slapp stakkar. Så når vi kom ned og intravenøsen ble koblet til lå hun bare i senga si og sov.

Er ikke no stas å se barnet sitt ligge sånn som dette her i mange timer :( Utpå ettermiddagen kommer Øyvind og Amanda tilbake med tinga våre og Rebecka kviknet litt til når Amanda tullet med henne. Men hun er fortsatt veldig slapp og sover mye. I kveldinga kom blodprøve svarene og de viste at hun hadde en kraftig infeksjon i kroppen, og hun ble satt på antibiotika med en gang. Dagen etter er hun fortsatt like slapp og jeg måtte tvinge i henne væske med sprøyte for at hun skulle få i seg litt væske selv og. Mat fikk jeg ikke i henne. Vi fikk beskjed om at vi var nødt til å bli en natt eller to til iallefall. Jippi….

Og ikke nok med det, men på natta fikk jeg sms fra Øyvind om at Amanda var blitt syk. Kastet opp hele natta stakkar. Så da ble det ikke no besøk på oss hele lørdagen. Men vi klarte oss vi, og utpå kvelden var det som om noen trykket på en knapp på Rebecka. Plutselig pratet hun som en foss og bare tullet og hadde det moro. Var rart å se henne gå fra å være så slapp og sliten til å bli den viltre ungen. Nattevakten lo godt da hun kom inn i 23 tiden og så hvordan hun holdt på. Lo og danset mens hun puslet puslespill.

Det gode humøret til Rebecka var fortsatt der da hun våknet søndag morgen, og dette fikk også legene se da de kom på visitt. De sa at om blodprøvene var fine så fikk vi reise hjem, og det var de. Var utrolig deilig å kunne dra hjem!!